Amaronekjøp på Cru - Ønske om tips

[Eirik H. Vinje]

Jeg har invitert en venn til middag på cru om noen uker. Han er helt gal etter Amarone. Jeg fikk opplyst fra Cru at de har følgende tilgjengelige innen dette segmentet:

Fra Masi:
Amarone Classico 1988 og 1990 til 1195,-
Mazzano Amarone Classico 1988 og 1990 til 1995,-
Campolongo di Torbe Amarone Classico 1988 til 1995,-
Og fra Viviani Casa dei Bepi 2003 til 1095

Selv har jeg begrenset kunnskap om Amarone. Noen som har kvalifiserte meninger om hva som er beste kjøp blant disse?

[Arnt Egil Nordlien]

Masis amarone fra disse årene er tradisjonelle i stilen og svært gode amaroner. Viviani er mer moderne. Av Masis vanlige amaroner er 90 en "større" vin. 88 er spesiell siden det ikke var noe botrytis dette året. Slankere og renere. Personlig holder jeg amaronen til Masi fra dette året som den beste de har laget. Av de to enkeltvinmarks-amaronene er Mazzano den største i vekt, mens campolongo er mer elegant. Klarer ikke å huske om jeg har smakt 88/90 av disse.

Hvis jeg kunne velge uten å tenke på pris ville jeg nok valgt Campolongo di Torbe 88. Det kan være at Masis Amarone classico 88 er et relativt sett bedre kjøp. Prisene virker å være litt stive for alle disse vinene.

[Karl Kristian Bjørnland]

Jeg kjøpte to Mazzano 1990 ifjor, tror jeg gav ca 1.000,- per stk på polet. Drakk den første rett etter, uten notater. Ren nytelse. En massiv vin, men samtidig med en nydelig struktur. Mengder ren fin frukt, sødme, syre og tannin som balanserer fantastisk. Har ikke smakt -88.
Vi hadde vinen til viltkjøtt, men den ble for meg for dominerende. Dette er en vin som bør nytes alene. 2 x polpris er vel ikke direkte galt?

[Eirik H. Vinje]

Takk for tips.

Prinsipielt synes jeg at 2 ganger polpris er altfor mye når polprisen er 1000 kroner. Både vurdert utfra restaurantens kapital- og arbeidsinnsats og markedets betalingsvilje skal avansesatsen synke momvendt proposjonalt med polprisen (med et tillegg for lagring). Jeg hadde trodd at Cru, skulle legge seg på en lignende policy som Park Hotell Vossevangen (siden vinkjelleren delvis stammer derfra såvidt jeg vet), som har hatt en helt fastlåst, ukommersiell prispåslagspolicy, men dette er jo selv i overkant av hva som er vanlig for dyrere vin i Oslos restaurantverden generelt. Hvis dette er normen for Cru tar blir stedet noe mer uinteressant for min del. I likhet med de fleste gidder ikke jeg å betale tusenvis ekstra for å drikke samme vinflaske ute i stedet for fra egen kjeller. Jeg oppfattet det slik at noe av forretningsidéen til Cru var å servere kostbare viner med et moderat påslag. Det er mulig jeg har misforstått det der.

Som sammenligning kan nevnes at jeg var på Tranchér i helgen. Et laidback, upretensiøst sted for den som liker smørmyk, lantidsstekt entrecote (eneste hovedrett). Sammenlignet med lengden på matmenyen er vinlisten overraskende lang. Der selger de La Turque 2005 til 2250, noe som kun er 1,2 ganger polpris (1862), de rimeligste vinene - f.eks. Ch. Mercier lå imidlertid rundt tre gangeren (noe som jo er ganske standard og greit). Jeg synes imidlertid ikke det er rimelig å overstige 1,5 ganger polpris på 1000 kroner, med mindre vinen er lagret flere år etter innkjøp.

Når det er sagt, holder jeg meg selvsagt til planen og gjennomfører middagen på Cru med en topp amarone. Mazzanoen fra 1990 hørtes jo svært interessant ut da, men utfra det du sier må det bli etter maten. Muligvis kan den funke til visse typer ost?

[Eirik H. Vinje]

Vi endte opp med Mazzano 1990. Et meget godt tips, selv om prisen på 2000 var stiv. En monumental vin, som fikk alt vi hadde drukket frem til det (champagne, chablis og chianti) til å fremstå som lunkent vann. Ettersmaken henger omtrent igjen nå to dager etterpå. Vinen hadde fine lagringsaromaer og ingen merkbar retssødme, noe jeg ofte synes er et problem med Amarone. Behagelig tanninsnerp veide opp for vinens voldsomme trykk.

Helt klart den beste amarone jeg har smakt noen gang.

[Morten Christiansen]

Ellers da? Er maten fremdeles av høy klasse på Cru?

[Eirik H. Vinje]

Skal jeg være ærlig var jeg ikke helt fornøyd.

Vi fikk en laksetartar som jeg synes var ganske kjedelig til forett. Det mest vellykkede var forrett nr. 2, som var en canellonisuppe med landkylling og kantarell, som hadde en elegang høstsmak. Den hadde matchet nydelig med en rød burgunder, men det bestilte vi dessverre ikke. Tredje rett synes jeg var direkte mislykket. Brosme i en enkel saus (muligens bare smeltet smør faktisk), som var altfor salt. Saltsmaken drepte jo fullstendig den stakkars chablisen vår (som isolert sett var bra).

Jeg spiste imidlertid utrolig godt ved forrige besøk i juni. Så jeg har ingen grunn til å tro at det generelle nivået har sunket, og jeg har tenkt meg tilbake om ikke lenge. Tilbudet og kompetansen rundt vin kan man hvertfall ikke klage på.

[Rune Rake]

Tredje rett synes jeg var direkte mislykket. Brosme i en enkel saus (muligens bare smeltet smør faktisk), som var altfor salt. Saltsmaken drepte jo fullstendig den stakkars chablisen vår (som isolert sett var bra).

Noterte dette ved mitt siste besøk: Simon Bize Bourgogne Blanc les Champalins viser smør, mandler og et markert og sjeldent delikat fatpreg på duft. Meget syrefrisk til å være en BB med en bra konsentrasjon og lengde. Bra vin og en flott match til pannestekt norsk brosme, vårløk, egg, nypotet & estragonsmør.

Mener du retten var mislykket fordi estragonsmøret var for salt til å matche chablisen eller mener du at retten uansett var mislykket?

[Eirik H. Vinje]

Mener du retten var mislykket fordi estragonsmøret var for salt til å matche chablisen eller mener du at retten uansett var mislykket?

Den var uansett mislykket. Men det kan jo tenkes at kokken hadde et uhell med saltet da vi var der, siden du likte retten bedre. Chablis er selvsagt særlig sensibelt for slikt. Etter hvert var forresten chablisen tom, og vi gikk videre med et glass nydelig sentralburgunder, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Det matchet fisken mye bedre, men fisken var uansett for salt.